Om å savne snø
Hva er vel finere enn snødekte tinder mot skarpt februarlys? Og hvilken lyd kan egentlig slå den lyden du hører når skistaven knitrer mot fast hvitt underlag?
Av: Mari Haraldsen
Hva føles bedre enn å komme inn i en varm stue når kinnene er kaldrøde etter en vinterdag? Og finnes det noe som er artigere enn å suse ned en nypreppa utforløype med skarpe stålkanter?
Det finnes to grupper av mennesker – de som liker vinteren, og de som ikke kan fordra den. Jeg tilhører den første gruppa, og er av typen som utpå høsten, når vannene fryser og frosten biter seg fast over myrdragene begynner å glede meg til det første melisdrysset på bakken. Noen ganger dukker det hvite gullet opp allerede før adventstiden. En sjelden gang blir det liggende, men oftest forsvinner det igjen like fort som det kom. Først på runde tre eller fire kan man være sikker på at hvitt forblir hvitt. Og da er gleden stor.
Andre ganger er ventetiden lenger. Spesielt sørpå, der jeg er oppvokst, måtte vi ofte vente til godt opp mot jul før det første snøfallet var et faktum. Og i helt spesielle tilfeller, som i år, venter vi fortsatt. Og med «vi» mener jeg den stakkars gjengen av mennesker som bor nord for Trøndelag og som tilhører den tidligere nevnte gruppen av mennesker som liker vinteren. Vi venter. For mens skiføret til og med har nådd indre deler av gamle Østfold, sitter Bodøværingene som store spørsmålstegn og lurer på når de skal få tatt i bruk skiene de glidet allerede i september. Jeg leste i Avisa Nordland for en stund tilbake at det var nærmere 90 år siden det var mer snø i Bergen enn i Bodø. Merkelig verden vi lever i.
2020 var et rart år, og 2021 startet heller ikke slik vi hadde ønsket. Verken i pandemisk eller snømessig forstand. Vi har riktignok ikke noe å klage på når det gjelder temperaturer her nordpå. De har vært jevnt kalde siden november. I mange uker, ja til og med måneder, har vi måttet skrape is av bilrutene og gått med brodder selv på enkle byturer. Men de dalende snøkrystallene, de lar vente på seg.
Og når vi først er inne på snøkrystaller. Har du noen gang tenkt over hvor fine de er? Seks slanke armer som strekker seg utover i ulike former og mønstre. Den tyske matematikeren og astologen Johannes Kepler forsøkte på 1600-tallet å beskrive snøkrystallers oppbygning som en sammenkobling av pakkede iskuler. I dag vet vi at disse iskulene er dannet av sekskantede prismer. Vi vet også at en snøkrystalls liv starter ofte som en vanndråpe og utvikler seg gradvis til i takt med værforhold og temperatur. I likhet med oss mennesker, er hver enkelt snøkrystall helt unik. Uansett hvor godt du leter, vil du ikke finne noen som er identiske. Men når de ulike krystallene samarbeider og bindes til hverandre som et nett av gode klemmer skapes hvite dyner til stor glede for oss vintermennesker. Ganske utrolig, og ganske fint.
I Bodø, som i alle andre kommuner, venter vi på vaksinen. Men i tillegg venter vi altså på snøkrystallene. Vi venter på trikkeskinner, på kveldsturer med lykt, på puddersnø i Valnesfjord og på varm kakao ved Skihytta. Vi venter på Blåswix-føre og dobbelttak med fraspark. Vi venter på pause ved Erlingbu, og på full parkering i Maskinisten. Vi venter på rim i barten og hockestilling. Vi venter på akeføre og lure snømenn. Vi venter på brøytekanter. Ja, vi savner til og med brøytebilen. Vi venter på seige fiskebeinbakker og raske utforsvinger. Vi venter på snøballkrig og trykk på ytterskia. Vi venter, og vi venter og vi venter. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
Og til dere som tilhører den gruppen av mennesker som ikke kan fordra den kalde, fine tida anbefaler jeg dette diktet:
Dersom du vel å ikkje
gleda deg over snøen,
vil du ha mindre
glede i livet,
men
same mengde snø
-Voss lyrikklag-
Relaterte sider
