Mål eller mening
Jeg tror det skjedde noe med meg den dagen. Jeg hadde hatt nærkontakt med det meningsløse. Opplevelsen skulle følge meg videre i livet.
Skrevet av: Einar Øverenget
Det var 17. mai. Jeg var seks år gammel og jeg var på et arrangement for barn. En av aktivitetene det var lagt opp til var sekkeløp. Jeg husker ikke lenger hvorfor, men jeg var aldri særlig begeistret for sekkeløp. Det var ikke helt meg å hoppe rundt i sekk. Men jeg bestemte meg for å delta denne gangen. Grunnen var at vi fikk beskjed om at de som greide å hoppe hele veien gjennom en bestemt løype skulle få en premie. Det motiverte meg. Etter å ha hoppet hele løypen henvendte jeg meg, full av forventning, til de voksne som organiserte aktivitetene. Hva var premien? Jo, premien var at jeg kunne få hoppe den samme runden en gang til! Jeg husker fortsatt hvordan dette svaret rystet meg. Hva var egentlig meningen med å hoppe den første runden, om belønningen var å få hoppe den en gang til?
Jeg tror det skjedde noe med meg den dagen. Jeg hadde hatt nærkontakt med det meningsløse. Opplevelsen skulle følge meg videre i livet. I voksen alder får den meg til å stille spørsmålet om livets mening. Livet er ikke bare godt. Vi skal alle oppleve mye vondt i livet, mye som er kjedelig – mye som nesten ikke er til å leve med. Men vi holder ut. Hvorfor gjør vi egentlig det? Og hvordan kan det ha seg at vi orker å delta i den evige jakten etter å få behov tilfredsstilt, bare for at de skal melde seg igjen?
”Kjenn deg selv”, hevdet Sokrates. ”Et ureflektert liv er ikke verdt å leve”. Men hva er refleksjon? Er det evnen til å finne gode midler til å nå de mål man har satt seg – er det den instrumentelle fornuft? Aristoteles skiller mellom to former for aktiviteter: Den ene formen – poiesis – er den aktiviteten der målet for aktiviteten ligger utenfor aktiviteten selv. Poiesis blir en aktivitet som henter sin verdi gjennom å være et egnet middel til å oppnå noe annet. Den andre formen – praxis – er en annen form for aktivitetet: Målet for denne aktiviteten er inneholdt i aktiviteten selv. Den er sitt eget mål.
Hvorfor leker barn? Når jeg skriver dette ser jeg et par barn utenfor kontorvinduet som husker, stadig villere, stadig mer frydefullt. De bruker åpenbart mye energi på denne huskingen – og de ser ut til å glede seg stort over det de gjør. Men hva er det som driver dem til å bruke så mye energi på huskingen? Er det noe de vil oppnå? Er det et mål de vil nå? Eller er det ganske enkelt et mål i seg selv: De husker fordi de synes det er morsomt å huske. Det kan godt hende det ligger noe læring i det de driver med, men jeg tror det er feil å anta at det er derfor barn husker. De har mest sannsynlig ikke annet mål med huskingen enn selve huskingen. Det er et mål i seg selv. Vi mennesker lever delvis i et univers der enhver aktivitet finner sin mening i målet for aktiviteten. Men til tross for at målstyrt og instrumentell aktivitet er viktig for å bygge en verden, vil ikke mål-middel tenkningen kunne identifisere et mål i seg selv – en mening med det hele. Om all tenkning reduseres til en aktivitet som går ut på å finne den mest effektive veien frem til et mål, fratas mennesket evnen til å stille seg selv spørsmålet: Hva er meningen med det jeg gjør? Må verden være slik den er? Filosofen Hannah Arendt fremhever at det skaper grobunn for et meningstap og en meningsløshet som ikke bare vil gjøre oss deprimerte, men som i siste instans også gjør målstyrt aktivitet og læring meningsløs.
Foto: Deutsches Historisches Museum / Art Resource, New York, Hannah Arendt Bluecher Literary Trust
Refleksjon er noe annet enn en målstyrt, kognitiv utforskningsprosess. Den har ikke noe klart mål. En rekke aktiviteter er målstyrte og finner sin mening i de målene de søker, men refleksjon er i sitt vesen ikke det. Den er ikke underlagt et mål utenfor seg selv. Refleksjonen er viktig i seg selv. Den skaper en avstand – et rom – mellom mennesket og verden slik vi kjenner den – og den avstanden etablerer et tankerom: Et ståsted utenfor verden slik den er og en påminnelse om at verden kan være en annen enn det den er.
I den vestlige verden har vi kanskje større frihet enn noen gang til å gjøre hva vi vil, men det er et krav som gjelder ubønnhørlig: det må være et mål med det vi gjør. Jeg kan gjøre hva jeg vil så lenge jeg kan gjøre rede for hva jeg ønsker å oppnå. Friheten har en grense: enhver handling må være godt for noe, den må være et mulig middel til å oppnå noe annet – hvis ikke er det bortkastet tid. Bortkastet liv.
Interaksjon med andre mennesker kan definitivt være en målstyrt aktivitet, og i dag dyrkes nettverkene og nyttevennskapene. Men mange vil også være enig i at et ekte vennskap nettopp ikke har et mål utover selve vennskapet; det er et mål i seg selv. Det er ikke først og fremst nyttig, er kanskje derfor det gir så mye mening. ”Det er stor forskjell på vennskap basert på nytte og vennskap basert på oppriktighet. Bare det siste fortjener navnet sant vennskap”, hevdet Aristoteles. En person som utelukkende omgir seg med mennesker av instrumentelle grunner, har kanskje ingen venner når alt kommer til alt.
Tendensen er imidlertid at de aktivitetene som tradisjonelt har blitt forstått som mål i seg selv stadig blir gjort til midler til noe annet. De fratas sin egenverdi og reduseres til noe som skal sette meg i stand til å oppnå noe annet. Det er en form for unyttighet som trer inn i det nyttiges tjeneste. Jeg begynner med Yoga og meditasjon for å lade opp utbrente batterier, jeg melder meg på et afrikansk trommekurs for å utvikle skjulte anlegg, jeg reiser på ferie til fjerne strøk for å hente nye impulser. Ja, selv omgang med andre mennesker reduseres mer og mer til en målstyrt virksomhet. Nyttekravet gjelder ikke bare for vårt aktive liv, det er i ferd med å invadere det inaktive også. Selv det uvirksomme liv bør ha et mål. Den akseptable form for uvirksomhet er den som gir det nødvendige overskudd for å yte mer i neste omgang. Uvirksomhet som er ledsaget av et mål er hvile og avslapning – og det er et nødvendig middel for å yte sitt beste – det er om å gjøre å slappe av mest mulig effektivt.
Tenker vi etter er spørsmålene mange: Hvor vil vi med all den effektiviteten? Hvis enhver livsutfoldelse betraktes som et middel til å oppnå noe annet, hva er det da vi egentlig søker å oppnå? Eksisterer det noe mål der fremme overhodet, og, i så fall, hvem vet strengt tatt hvilke mål det skal styres mot? Hvorfor skal jeg overhodet bestrebe meg på å være nyttig og effektiv, hvis dette ikke fører frem til annet enn mål som umiddelbart løser seg opp til midler til å nå andre mål? Hva er da meningen med det hele? Overskudd på nytte og effektivitet kan gi underskudd på mening.
Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe ønsket å vise det meningsløse i å være engasjert i aktiviteter som peker frem mot stadig nye, diffuse formål. Han trakk et skille mellom heteroteliske og autoteliske egenskaper – mellom de som fungerer som redskaper for noe annet og de som er et mål i seg selv. Vår tids rastløse mennesker kan sies å være fanget i det heteroteliske, i en endeløs kjede av handlinger som hele tiden peker videre mot nye mål. Våre aktiviteter får mening ved å vise til noe annet enn seg selv. Men kan man ikke også finne ro i det autoteliske, i handlinger som ikke har noe mål utover seg selv? Zapffe selv var en ivrig fjellklatrer, og betraktet dette som en aktivitet med en udiskutabel egenverdi, utført uten tanke på om den på noen som helst måte kunne være nyttig.
Foto: Manuel Werner / Christian Hansen
Zapffe gir en rekke livaktige beskrivelser av hvordan vi strever med å holde det heteroteliske og det autoteliske fra hverandre. ”Det autoteliske aspekt trænger seg mere og mere ind i det heteroteliske, de blandes i alle forhold. Vi bør ikke nævne, at det var et pragtfuldt lyn som traf tante Malene i parken, men vi tør frit glæde os over den straalende sommerdag, selv om bønderne sukker efter regn.” (Om det Tragiske, Pax 1996, 418) Det finnes sosiale sammenhenger som åpenbart har aspekter av nytte, men hvor det ikke er dem som er de vesentlige. ”Et mesterverk av en bryllupsmiddag gir ogsaa næring, det er ikke den primære hensigt, men det er heller ikke til at undgaa med de raastoffer den er gjort av. En henvisning til næringsverdien (grøt og sild) er ikke nok til at gjøre maaltidet festlig.”
Den heterotelisk anlagte bryllupsgjesten vil være opptatt av hvilken energi som tilføres kroppen gjennom måltidet, og kanskje om det er mulig å gjøre noen nyttige bekjentskaper ved bordet. Den autoteliske motparten er i stand til å nyte maten simpelthen fordi den smaker godt og er flott anrettet, og å pleie samtalen med sidepersonen helt uavhengig av hva som kan komme ut av denne samtalen. Finnes det former for livsutfoldelse som fullstendig motsetter seg en heterotelisk begrunnelse? Selv om fritidsaktiviteter, reiser, fjellklatring, middagsselskaper og sosial omgang ikke er direkte nyttige, så kan de allikevel gis en nyttefunksjon. Selv ikke det uvirksomme liv kan helt beskytte seg mot å bli utnyttet som middel til noe annet, det kan være oppladning og avslapning – en nødvendig hvile mellom slagene. Ja, det finnes en egen formulering for dette: ”Nytten av det unyttige”.
Utfordringen i den moderne verden er at det finnes veldig mange gode grunner for å være nyttig og effektiv, og tilsvarende finnes det mange gode grunner for å evaluere våre valg og handlinger opp mot et utilitaristisk prinsipp. Men paradoksalt nok vil et slik prinsipp, om det betraktes som det mest opphøyde prinsipp, skape meningstap og meningsløshet. Det vil nemlig ikke evne å legitimere sin egen betydning. For hva er egentlig meningen med det nyttige. Om mål-middel tenkningen blir det overordnede mål for tilværelsen, settes individet ut av stand til å identifisere noe som ikke er en bruksgjenstand. Det vil med andre ord ikke finne mening. Mening er nettopp ikke et middel til et mål – og uten et mål i seg selv, er det uklart hvordan mål-middel tenkningen egentlig kan tre i kraft.
Ifølge Arendt greier ikke den konsekvente nyttetenkningen å skille mellom nytte og meningen med nytte. Den kan ikke selv redegjøre for hva som er målet med nytte som sådan. Det skyldes at det produserende menneske ganske enkelt ikke kjenner til noen mål i seg selv, det er ute av stand til å hindre at alle mål straks løser seg opp og blir midler for nye mål. I motsetning til produksjonens mål, forblir mening noe bestandig. Meningen med en aktivitet forandrer seg ikke til et middel når den blir oppnådd. Men i så fall er mening også et fenomen som er umulig å gripe for det produserende mennesket. På samme måte som det arbeidende menneske ikke setter seg mål, men bare gir en aktiv respons til de mål som trenger seg på, kjenner ikke det produserende menneske til noen mål i seg selv.
På dette punktet rører Arendt ved en problematikk som de fleste mennesker nok har erfart, ikke minst hvis de lever i den vestlige verden, nemlig meningsløshetens dilemma. I en verden fullstendig styrt av mål-middel-tenkning blir det umulig å holde fast ved mål som ikke blir midler til noe annet. Alt får en nyttefunksjon og viser hen til noe annet, ingenting blir et mål i seg selv. Hvordan kan man løse dette dilemmaet? Ifølge Arendt må man bevege seg fra brukstingenes verden tilbake til en bruker for å finne et mål i seg selv som kan bringe den endeløse mål-middel-kjeden til opphør. Her mener imidlertid Arendt at man beveger seg inn på et farlig område. Faren består ikke at man vender seg mot brukeren, faren består i at man vender seg mot mennesket forstått ene og alene som et produserende vesen – som et vesen som lever sitt liv totalt fanget i nyttetenkningen.
En rekke filosofer har kritisert modernitetens vektlegging av nyttetenkningen som den høyeste form for menneskelig aktivitet, og flere av disse, ikke minst Martin Heidegger, har grepet til kunstverket for å vise at mennesker er i stand til å ta del i aktiviteter som ikke er styrt av mål-middel-tenkningen. Kunstverk har det til felles med bruksting at de er fremstilt av mennesker, men et kunstverk er ikke produsert for å tjene en hensikt på linje med en stol eller et bord. Et kunstverk er ikke et middel til noe annet – det finner ikke sin mening ved å vise til noe annet enn seg selv. Kunstverket er et mål i seg selv. Dette innebærer at det er mulig for mennesker å ta del i aktiviteter som ikke er styrt av den instrumentelle fornuften. Men kunst er ikke den eneste aktiviteten, en annen er å tenke. ”Hva er tenkning?”, spør filosofen Martin Heidegger. Svaret han gir er tankevekkende: ”Tenkning bringer ikke viten slik som vitenskapen gjør. Tenkning produserer ikke praktisk anvendelig kunnskap. Tenkning løser ikke universitetets gåter. Tenkning setter oss ikke en gang i stand til å handle”. Hva er det da tenkning egentlig gjør?
Tenkningen finner sted som en lydløs dialog det enkelte individ har med seg selv, den setter oss i stand til å forstå og den lar oss se verden fra andre menneskers perspektiv. Alt dette kan tenkningen gjøre fordi den skaper en viss avstand til den virkeligheten mennesket befinner seg i. For det meste går vi så opp i våre gjøremål at vi ikke reflekterer nærmere over vårt virke i verden, men tenkningen lar oss tre ut av denne ”fortapelsen” i virkeligheten. Det setter oss i stand til å oppheve de umiddelbare situasjonenes kontinuerlige krav, til å avstå fra hele tiden å følge opp en nyttig handling med en annen, og på den måten etablerer tenkningen et rom hvor verden ikke slipper til. Når mennesket trer inn i dette indre rommet, trer det ut av den umiddelbare og nærmest automatiske respons til verdens krav som utgjør det meste av våre liv. Det simpelthen stopper opp og reflekterer over den verden det til daglig befinner seg i. Denne evnen kan sette mennesket i stand til å overprøve verdens krav og til selv å skille mellom det gode og det onde.
Tenkningen har ikke noe mål utover seg selv, den fører ikke engang til noe resultat. Tenkningen simpelthen følger livet, og den er like endeløs og endelig som dette livet selv er. Men hva gjør tenkningen for oss? Den er en kontinuerlig påminnelse om at verden ikke må være som den er. Den representerer menneskets frihet. Jeg mener at barns lek også er et eksempel på en aktivitet som ikke er målstyrt, som ikke er underlagt mål-middel-tenkningen – leken er et mål i seg selv, og derfor er den også svært meningsfull. Det er ikke noe barn driver med for å utvikle sine anlegg – selv om vi voksne kanskje kan mene at leken har visse funksjoner: I dag leveres leker ikke så sjelden med en bruksanvisning som beskriver hva denne leken er nyttig for!
Selv om barn selvfølgelig må forholde seg til det å være målstyrt skal vi passe oss for å beskrive alle barns aktiviteter ved hjelp av mål-middel-tenkningens begreper. Da fjerner vi en sentral dimensjon ved barndommen, nemlig den særegne måten å finne mening på som kommer til uttrykk i leken. Det er god grunn til å hevde at denne aktiviteten, i kraft av å være sitt eget mål, gir samme evne til å identifisere mening, til forståelse og refleksjon som tekning gjør. Den er kanskje mer kroppslig i sitt utrykk, men når alt kommer til alt, ikke vesentlig forskjellig.
Det er viktig å forsøke å skille mellom aktiviteter som fungerer som redskaper for noe annet og de som er viktige i seg selv. Det er den siste gruppen som gir mening i tilværelsen. Men gir vi fortsatt barn som for slike aktiviteter? Er vi kanskje blitt så opptatt av å skape en god fremtid for våre barn at vi fratar dem evnen til å finne mening i tilværelsen?
Relaterte sider
