Lede i krise – sannhetens øyeblikk
Av Rune Madland
Du som er leder, stilles på mange prøver i disse krisetider. Det er i perioder som dette at du som leder, settes på virkelige prøver. Nå gjelder det å konsentrere seg om det aller viktigste for din virksomhet. Det er sagt at «i godt vær har selv værhanen god karakter». Det er virkelig nå du viser hva du duger til. Andre legger merke til hva du gjør og sier. Dine handlinger nå er et selvportrett og et speilbilde av hvordan du tolker situasjonen og utøver ledelse.
For tiden florerer det av oppskrifter på hvordan du skal utøve kriseledelse. Til syvende og sist er det du selv som må styre skuta ut fra dine verdier, holdninger og tanker. Gode ledere lytter på andre og deres erfaringer, men finner selv sin egen stil og arbeidsmåte.
For noen år siden fikk jeg ei dobbeltløpet hagle i gave av en pensjonert forretningsmann. Jeg tok jegerprøven, og for til fjell ved første og beste anledning. Jeg kom skuffet tilbake til hytta. Null fangst. Da sa en eldre jeger til meg at du må gjøre følgende: Gå sakte, stanse ofte og bruke sansene dine.
Du som er leder i krisetider, kan kanskje benytte disse rådene og ellers legge til eller trekke fra det som er viktig for deg. Kanskje har den gamle jegerens råd noe for seg for den som leder i krisen vi står oppe i nå. Det er viktig å stanse opp, observere det som foregår, forsøke å danne et bilde av virkeligheten, vurdere og prioritere, vise mot til å handle og gå skrittvis fremover.
Enten vi leder i krisetider eller i mer oversiktlige perioder, så er det alltid noe som er fundamentalt for en leder; å løse oppdraget, forholde seg til fakta, ha retning fremover, styre ut fra egne og virksomhetens verdier (det indre kompasset) og få medarbeiderne trygt gjennom krisen.
Ledere som i tidligere tider har ledet sine folk gjennom kriser, kan inspirere og hjelpe oss som ledere nå. En leder som inspirerer meg, er den britiske polfareren Ernest Shackleton (15.02.1874-05.01.1922). Hans måte å lede på kan oppsummeres slik: Den gode leder får frem det aller beste i sine folk, selv i de tøffeste tider.
Shackleton og Robert Scott ble i 1911 slått av Roald Amundsen i konkurransen om å komme først til Sørpolen. Shackleton satte seg nye mål om å forsere Antarktis til fots. For å komme seg til kanten av den antarktiske isen, skaffet han et skip som han kalte «Endurance» (utholdenhet). Shackleton som aldri ledet mer enn 27 menn på sine ekspedisjoner, pekte ut sitt nye mannskap og satte kursen sørover. De støtte på umenneskelige utfordringer underveis. Den som vil, kan lese om den historien. Poenget er at Shackleton ikke nådde sitt mål, og allikevel anses ekspedisjonen som en suksess. Han fikk alle de 27 i mannskapet velberget hjem fra tumultene i isødet. For Shackleton ble reisen viktigere enn målet. Når mannskapet i ettertid ble spurt om hva som gjorde at de alle kom velberget hjem igjen, så var svaret «Shackleton». Hva gjorde personen og lederen Shackleton til en eksellent leder?
Shackleton var tøff og hadde visjoner, men han viste også omtanke og brydde seg om sine folk. Det er sagt om ham at han var «en Viking med ei mors hjerte». Han mente at ekspedisjonen i bunn og grunn var hans mannskap. Han var genuint interessert i hver og én av dem. Han viste den enkelte omtanke. Han bygde en kultur med likeverd, der ingen jobb var for stor eller for liten for noen. Alle måtte bidra i «teamet». Shackleton var opptatt av å ta vare på de gode vanene og rutinene. Han mente det var viktig både med hardt arbeid og rekreasjon. Shackleton tok tak i egoistisk atferd, og jobbet for fellesskapet. VI og OSS stod foran JEG og MEG. Han utfordret sine folk. Han var tøff mot dem. De stilte opp for ham, fordi han respekterte dem og fikk frem det beste i hver og én. Shackleton elsket bøker, og oppfordret mannskapet til å lese av ekspedisjonens rikholdige boksamling. Han fikk dem til å lese høyt for hverandre, både andres og egne tekster. Til tross for uvær med kulde, snø og storm samt minkende rasjoner på mat og drikke, så holdt Shackleton motet oppe hos folka sine. Han sa at «optimisme er den sanne moralens mot». Han opplevde at de mest pessimistiske mennene, var de som sleit mest. De optimistiske gikk det bedre for.
Ekspedisjonen som Shackleton ledet 1914-1917, anses i ettertid for å være en «suksessfull miss». Shackleton oppnådde noe mye mer enn å nå de «forretningsmessige målene». Han fikk alle i sitt mannskap på 27 velberget hjem, og de var stort sett alle i bedre psykisk og fysisk form enn da de dro.
Den beste lederen er den som får frem det beste i sine folk til tross for situasjonen. For det er ikke situasjonen som er avgjørende, men hva vi gjør med den.
Boktips
Relaterte sider
