Hva er tillit?
Som leder er du avhengig av tillit. Det er grunn til å tro at du må gi tillit for å få det. Men hva er egentlig tillit?
Skrevet av: Einar Øverenget
Vi har alle tillit til en eller annen – eller til et eller annet. Vi er alle tillitsgivere. Selv den mest skeptiske og mistroiske av oss er det. Vi slipper ikke unna det å gi tillit. Tenk på alle de situasjonene der vi overlater til andre mennesker å ta ansvar for noe som er viktig for oss, uten mulighet til å ta forholdsregler – uten mulighet til annet enn å stole på den andre personen. Vi går til legen og lar vedkommende undersøke og behandle oss uten mulighet til å kontrollere input (undersøker legen oss tilstrekkelig og er legen erfaren og kunnskapsrik nok) eller output (foreskriver legen riktig behandling og medisin). Vi kan selvsagt oppsøke en lege til, men i den grad det skal kunne ha betydning så må vi også ha tillit til denne legen.
Vi sender våre barn til barnehage og skole uten mulighet til å overvåke det som skjer. Vi er ikke i posisjon til å ta særlig mange forholdsregler, vi har egentlig ikke annet valg enn å gi tillit.
Vi leverer bilen på verkstedet for reparasjon uten mulighet til å kontrollere at bilmekanikeren ikke gjør mer enn det som er nødvendig. Vi setter oss på flyet, på toget, på bussen og i drosjen og i alle disse tilfellene overlater vi andre til å frakte oss fra A til B på en sikker måte – og i alle disse situasjonene er muligheten til stede for at ulykker kan skje og at disse skyldes personlige feil. Og de gangene vi velger å transportere oss selv blir vi også tillitsgivere. Vi ville ikke ta sjansen på å kjøre bil uten tillit til at de andre sjåførene på veien holder seg på riktig side av veien.
Vi velger våre folkevalgte og gir dem makt til å ta viktige beslutninger uten å være i stand til kontinuerlig å overvåke hva disse foretar seg, vi stoler på at de setter hensynet til borgerne foran hensynet til seg selv – og ledere gir fra seg makt til medarbeidere uten mulighet til å overvåke hvordan medarbeideren forvalter den makten fra minutt til minutt.
Tillitsgiverens liste er lang – og i mange tilfeller er vi ikke en gang klar over at vi gir tillit, og det har på mange måter nettopp å gjøre med det å gi tillitt.
Det tillitsgiveren gjør er å handle med få forholdsregler – og det med selvfølgelighet. Tillitsgiveren støtter seg på mange måter til det som ligger i selve grunnbetydningen til begrepet tillit. Vi kan nærme oss den med utgangspunktet i det «å sette sin lit til». Lit kommer fra det norrøne hlit, som betyr ´det man kan greie seg med´. Med andre ord, tillit er noe man kan greie seg med, men hva er det? Hva er det en tillitsgiver faktisk gjør?
For det første, å vise tillit er et valg, selv om det er mange situasjoner der vi opptrer som tillitsgivere ikke direkte oppfatter det som et valg. Men, tross alt, man må ikke gå til legen, man må ikke ha sitt barn i barnehagen, man må vel ikke engang ha sitt barn på skole – man kan ha hjemmeundervisning. Man må ikke benytte offentlig transport og man må ikke kjøre selv heller – og man må definitivt ikke sette bilen på verksted. Men om man velger å gjøre dette så er det vanskelig å tenke seg at man ikke også blir en tillitsgiver. Og til tross for at tillit i mange sammenhenger regnes å være en god egenskap så kan det i mange sammenhenger også være kritikkverdig å vise tillit, derfor er det ingen etisk forpliktelse å være tillitsgiver.
Det å vise tillit er et valg man verken må ta eller er moralsk forpliktet til å ta. Når man tar det valget, er det rimeligvis basert på erfaring og bearbeidelse av denne erfaringen – og derfor vil det noen ganger være høyst urimelig å vise tillit.
For det andre, det valget man tar når man viser tillit er å greie seg med de positive forventningene man har til noen eller noe om hva som vil skje i fremtiden uten å ha makt til å overvåke, styre eller kontrollere det som skjer. Tillit etablerer dermed en bestemt type relasjon mellom en tillitsgiver og en tillitsmottaker. Tillitsmottakeren kan være et menneske, eller flere mennesker, men må ikke være det, det kan også være institusjoner, teknologi og noen ganger også et dyr. En hundeeier kan, basert på erfaring, ha tillit til at hunden ikke angriper forbipasserende selv om den går løs.
For det tredje, det valget vi tar når vi viser tillit er å overlate noe som er viktig for oss til noen eller noe uten å ta særlig mange forholdsregler og med en forventning om at tillitsmottager ikke kommer til å skade våre interesser, at han eller hun er kompetent til å ivareta våre interesser og også rår over passende midler til å gjøre det. På mange måter kan man si at tillit kun er relevant hvis det foreligger en risiko for at tillitsmottager faktisk kan skade noe av verdi for tillitsgiver. Det kreves ingen tillit for å overlate noe som er helt uten verdi for en selv til et annet menneske.
Det tillitsgiveren gjør er å velge å greie seg med sine positive forventninger til en tillitsmottager, selv om det foreligger en risiko for at tillitsmottageren kan skade noe av verdi for han eller henne. Selv om det å vise tillit verken er en forpliktelse og heller ikke alltid er klokt er det også svært vanskelig, om ikke umulig, å leve et liv uten å skulle ha tillit til noen eller noe. Tross alt, tenk på eksemplene nevnt ovenfor – og alle de andre situasjonene der det ville være praktisk umulig å ikke vise tillit: Vi måtte i så fall leve alene på en øde øy, og ha tillit til at vi ikke kom til å trenge hjelp fra et annet menneske.
Tillit er også grunnleggende for at et samfunn skal kunne fungere. Tillit er effektivt – det senker transaksjonskostnadene, dvs kostnadene ved å samhandle – det skaper forutsigbarhet og etablerer dermed en opplevelse av trygghet. Studier viser også at det er konkrete sammenhenger mellom tillitsnivået og den økonomiske veksten i et samfunn: Et høyt tillitsnivå gir positive utslag på økonomien.
Nå er imidlertid ikke tillit noe man simpelthen kan erklære tilstedeværelsen av. Som vi har sett, det er et resultat av valg – og man er på ingen måte forpliktet til å velge å gi tillit. Grunnen til det er selvsagt at den som gir tillit på en og samme tid utøver autonomi ved nettopp å ta et valg, men også gir fra seg autonomi ved å frasi seg muligheten til å kontrollere den som ivaretar noe som har verdi eller betydning for ham eller henne.
Men om forutsetningen til tillit er på plass så vet vi at det har en rekke fordeler. For det første, det å gi tillit aktualiserer en annens autonomi, med den konsekvens at det gir den andre opplevelse av å leve et godt liv. For det andre, når autonomien aktualiseres så vekkes også den enkeltes opplevelse av eget ansvar – det var tross alt mitt valg å gjøre dette. For det tredje, det å gi tillit er effektivt – økonomisk så vel som tidsmessig – det gir lavere transaksjonskostnader, og slik sett er det også en lettelse for den som gir tillit. Det er rett og slett veldig krevende å selv skulle ta ansvar for absolutt alt som har betydning for ens eget liv – og det ville uansett kreve en allmennkunnskap som i dag er helt hinsides hva som er mulig å oppnå for et enkelt individ. Selv fra et helt egoistisk perspektiv vil det derfor være grunn til å hevde at man er best tjent med å kunne vise tillit.
Som leder gjør du klokt i å reflektere hvordan du selv kan være med på å legge til rette for tillit i virksomheten.
Relaterte sider
